Mopsen (pugs) risikerer skjev ryggrad for at den skal ha en pen snurr på halen i utstillingsringen og verken den eller bulldoggen klarer knapt å puste siden ansiktet har blitt så flatt. I senere år har bulldoggen blitt kritisert for å være gjenstand for såkalt ekstremavl. Den blir blant annet stadig mer skrukket, og det er kjent at tispene nå for tiden som regel må føde sitt avkom med keisersnitt. Det siste skyldes at valpenes hoder er for store til at tispa kan føde på naturlig måte. Rasen er også kraftig underbitt, og det er kjent at den kan ha pustebesvær, spesielt ved overvekt. Rasen er dessuten svært følsom for varme, noe som gjør disse hundene spesielt utsatte for overoppheting i sommermånedene.
Engelsk bulldog på slutten av 1800-tallet. |
Engelsk bulldog i dag. |
Schæferens bakpart blir lavere og lavere, noe som fører til at beina beveger seg fra side til side og de har store problemer med å ha ordentlig kontroll på bevegelsene sine. Dette utseendet er svært favorisert i utstillingsringen, spesielt i Storbritannia, selv om den opprinnelige schæferen hadde bakparten i høyde med ryggen, og jobbet som gjeterhund. I senere år har det blitt stadig større fokus på schäferhundens dårlige bakbensvinkler, blant annet sterkt kritisert som «onaturliga kroppsformer och fysiologiska anomalier» av Sveriges Veterinärförbund.
Den opprinnelige schæferen |
Schæferen i dag |
I Storbritannia innrømmer oppdrettere av Rhodesian Ridgeback at de avliver hunder som blir født uten den karakteristiske ridgen, selv om de ellers er både mentalt og fysisk sunne og friske. Kennelklubben godkjenner ikke hunder uten ridge, selv om den ikke har noen annen funksjon enn å se stilig ut. Dette er ikke noe som bør være allmennt akseptabelt.
Rhodesian Ridgeback |
Den karakteristiske ridgen |
Oftere og oftere ser vi at hundens helse og velferd blir nedprioritert for å fylle kravene til utseende i rasestandarden. Renrasende hunder som tidligere hadde et bestemt bruksområde og oppgave klarer ikke lenger å utføre den på grunn av store anatomiske endringer. Spørsmålet er hvor stor påvirkning har utstillingsverdenen på hvordan oppdrettere tenker når de avler på rasene sine? Er det viktigst med en vakker hund som kan lide av både det ene og det andre, eller skal man heller fokusere på å få frem sunne og friske individer som lever gode og lange liv? Hvor essensielt er det for mentaliteten og sunnheten at hunden har en hvit flekk et sted på kroppen som ikke er reglementert, eller at den har feil farge på øynene? Er det riktig å avlive sunne og friske hunder fordi den er født med et brunt og et blått øye?
Alle hunders stamfar: Ulven. |
Om man i dag ønsker å avle på hunden sin er den absolutt beste muligheten for å få vist seg frem i form av en hundeutstilling. Får man bra resultater der legges det merke til. Men jeg kan ikke unngå å være litt bekymret for voldsomme fokuset på utseendet, og ofte tilnærmet usynlige overfladige "feil" som blir pirket på. Avlsmaterialet bør ikke avhenge for mye av utseendet, og det burde ikke være noe spørsmål om at helsen, mentaliteten og gemyttet skal stå høyest på prioriteringslisten. Om hunden min får aldri så mange Excellent eller championtitler hadde jeg aldri avlet på ham dersom det skulle vise seg at han har hofteleddsdysplasi, eller øyesykdommer. Slike ting vil man ha vekk fra alle raser. I Norge får jeg dog ikke følelsen av at hysteriet rundt utstilling er er så fremtredende som det er i flere andre land. I NKK kan all informasjon om din hund legges inn fra utstillingsresultater til helse, sykdomshistorie, resutalter av øyelysing og hofteleddsdysplasi. Eller er det på vei til å ta overhånd her og? I siste nummer av Hundesport leste jeg et innlegg fra en mann som mente at årets største hundearrangement, Dogs4All, var "tjukkholmen for hunder". Han reagerte sterkt på at hunder som, etter hans mening, var synlig overvektige vant priser og fikk championtitler. NKK sa i sitt tilsvar at dette ikke stemmer.
Ødelegger vi hundene våre for at de skal se vakre ut? Hvor stor del av skylden må utstillingsringen ta på seg for at mange hunderaser omtrent er ihjelavlet? I denne britiske dokumentaren stiller journalisten flere kritiske spørsmål, og setter den britiske kennelklubben og oppdretterne til veggs.
Ta vare på dyrene!
Ida og Chaos.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar