(Jeg har nettopp sendt dette innlegget til
Aftenposten, tror nok ikke det blir brukt, men det hjalp ihvertfall å få
ut litt frustrasjon!)
Hundeeiere blir stemplet som hensynsløse og kriminelle av onkel politi.
Én ting er sikkert, og det er at hunder har kommet for å bli i
samfunnet vårt. Våre firbeinte venner utgjør en enorm ressurs på mange
områder, fra førerhund for blinde, hunder som finner mennesker
forsvunnet i snøras, eller miner begravd i bakken. Det er i tillegg
bevist at hunder har en stor terapeutisk effekt på syke mennesker, og er
en berikelse for både enslige, familier med barn og også hos mennesker
som ikke har mulighet til å få barn.
Etter at jeg og samboeren min skaffet oss en valp for fem måneder
siden, har naturlig nok prioriteringene forandret seg og det ble
viktigere for oss å oppdra hunden vår til å bli et sivilisert medlem av
samfunnet fremfor en del andre ting. Lite visste jeg om hvor vanskelig
dette skulle være og hvor lite miljøet rundt oss har tilrettelagt for
dette. I dette landet følger vi en 20 år gammel hundelov som legger så
mange begrensninger og restriksjoner for hundeholdet at det til tider er
vanskelig å glede seg over fordelene ved å ha en hund. For en hundeeier
som er bevisst sitt ansvar og ikke ønsker noe trøbbel er det naturlig å
følge regler og ta hensyn. Vi plukker opp etter hundene våre, slipper
ikke hunden alene sammen med barn, sier unnskyld om hunden hopper for å
hilse på en forbipasserende, og lar hundene bli igjen hjemme når vi skal
ut og spise eller handle.
Så hvorfor går jeg stadig rundt med dårlig samvittighet og frykt for
at jeg skal gjøre noe galt eller feil? Forklaringen er rett og slett at
folk velger å tolke hundeloven som de vil, og hvis ikke jeg er forsiktig
med hva jeg sier eller mener, er det jeg som hundeeier som får svi for
det. Hva var det som gjorde at en politimann følte han kunne true meg
med anmeldelse hvis jeg ikke tok min syv måneder gamle valp i bånd på et
friområde for hunder i Maridalen utenfor båndtvangstiden? Jo, det
faktum at jeg “ikke hadde kontroll på hunden min” da den ikke ville
komme på innkalling under lek med en annen seks måneder gammel valp… Han
mente rett og slett at innkallingen skal man trene på for seg selv. For
det er jo klart at når hunden har blitt drillet på innkalling helt uten
fristelser i noen annen retning ville jo hvilken som helst hund ha
lystret tvert når du skal ha inn hunden under kjempemorsom lek første
gangen du prøver! Alle som trener med hunder vet at det er nødvendig å
gjøre utfordringene for hunden vanskeligere og vanskeligere etter hvert
som den lærer, nettopp for at du til slutt skal kunne rope inn hunden
din i enhver situasjon. Det er nettopp slike ting friområdene er til, og
er gull verdt for oss som vil oppdra hunden vår. Det skuffer og
forbauser meg at en mann som jobber med å håndheve loven kan utnytte sin
maktstilling til å gjøre meg til en kriminell når jeg fullt berettiget
lar hunden min leke på et hundejorde.
Det hører med til historien at han var der og trente med en
politihund bare noen minutter tidligere, og han var selv vitne til at
jeg kalte inn hunden min og satte ham i bånd uten problemer da vi ble
oppmerksomme på at de var der. Selv fulgte vi pent og pyntelig med på
treningen, før de ga seg og satte hunden i bilen. Da var det endelig
greit for valpen min og hans seks måneder gamle nye kompis å få leke fra
seg på plassen. Trodde jeg.
Ikke brøt vi noen lov, ikke forstyrret vi viktig trening for verken
dem eller noen andre. Allikevel hadde politimannen et stort behov for å
utøve en form for autoritet ovenfor meg, og han ga meg heller ikke noen
mulighet for å svare på tiltale og forsvare de voldsomme forbrytelsene
jeg tydeligvis hadde gjort. Hver gang jeg prøvde å åpne munnen truet han
med en anmeldelse. Jeg (og damen med den andre valpen) ble stående
igjen fullstendig perpleks, men samtidig rasende over at en person med
hans yrkestittel kan vise så mye mangel på empati, forståelse og
medmenneskelighet. Samtidig ble jeg også smertelig klar over at det var
viktigst for denne politibetjenten å utøve makt og skremme meg til
taushet, fremfor å invitere til en nyttig dialog. Hadde han hørt på meg i
to minutter hadde han lært at jeg og hunden min har trent masse på
innkalling når vi er alene, og at han kommer hver gang, uansett kjent
eller ukjent miljø. Han hadde lært at hunden min sitter og blir på
kommando uansett hvor langt jeg går, at han er barnas favoritt i
nabolaget og at han går fot når jeg ber ham om det. Og han valgte helt å
overse det faktum at han kun fem minutter tidligere var vitne til at
jeg hadde gjennomførte en helt vellykket innkalling da han trente med
hunden sin. Jeg har aldri følt meg så kriminalisert i hele mitt liv, og
det over en valp som heller ville leke en stund fremfor å komme til
matmor på et fullt lovlig hundeområde?
Tydeligvis er det fullstendig subjektivt om du har kontroll på hunden
din eller ikke og at i hans verden er hunder født ferdigprogrammerte,
og mennesker feilfrie. Og det verste er at dette synet ser ut til å ha
forplantet seg hos flere instanser med utøvende makt i Norge.
Justisdepartementet har ikke siden 1991 vist noen interesse for å se på
hundeloven, eller å bidra med informasjon eller positive tiltak for å
bedre hundeholdet i Norge. Hundeloven er kommet for å bli, og
myndighetene tar heller letteste utveien ved å legge til flere
restriksjoner, regler og forbud fremfor å utvikle en hundelov som
aksepterer hundens eksistens. Her i landet lærer barna et sidemål de
aldri får bruk for mens daglige ting som for eksempel førstehjelp eller
hvordan de skal forholde seg til hunder er ikke-eksisterende. Jeg
forstår til en viss grad at den saken mister betydning fremfor andre mer
graverende saker, men vi har ca. 500 000 hunder her i landet, og det
bør være i myndighetenes interesse å skape en bedre relasjon mellom
hundeeiere og ikke-hundeeiere.
Det er helt bakvendt at en dedikert hundeeier som jobber hardt for å
skape en veloppdragen og lydig, frisk og lykkelig hund, skal miste
fullstendig troen på at det lønner seg, og at man vil få tilbake for det
senere. Uansett hvor ufattelig trist det er må jeg venne meg til og
stadig bli underminert av et samfunn og myndigheter som på ingen som
helst måte vil belønne et ansvarlig og godt hundehold. Velkommen til
åpne og fordomsfrie Norge.
Denne hendelsen er overhodet ikke eksklusiv, ei heller er det den
første utfordringen jeg har møtt som hundeeier. Du finner meg og hunden
min hjemme, da unngår vi i hvert fall å gjøre en forbrytelse.
Ida & Chaos.
Andrea Nornes 16. oktober 2011 kl. 19:58 (Rediger)
Kul matskål! Hunden vår er også sånn som blir lei av maten veldig fort, så kanskje det hadde vært en invistering
erica 28. oktober 2011 kl. 13:27 (Rediger)
hmm det kanske vore något, letar efter ny matskål till felice så denna kan ju vara ett alternativ! Hon tröttnar också väldigt fort och vill helst ha maten framme dygnet runt så hon kan äta när hon är sugen
Kine 11. november 2011 kl. 13:13 (Rediger)
Hvor kjøpte dere den Ida? Ludo er litt som Felice over her. Spiser når hun selv gidderOss 13. november 2011 kl. 17:23 (Rediger)
Den matskålen kjøpte vi på Buddy ved CC vest, de hadde tilbud på den da, men den koster egentlig rundt 350 Kr. Doggy Maze heter den, kanskje den finnes på eBay, har blitt anbefalt å kjøpe hundeting der, alt er grisebillig!:)
