Oppveksten min var relativt bekymringsløs og lykkelig, om man se bort fra den opprivende skilsmissen jeg og mine to søstre opplevde da vi var henholdsvis 7, 11 og 15 år gamle. Vi bodde i et barnerikt nabolag, vi løp rundt og klatret i trærne og ringte på hos nabojenta i tide og utide. Men jeg merket tidlig at det var noe som manglet, uten å helt skjønne hva. Jeg har alltid hatt en sterk dragning mot dyr, og mine foreldre har funnet meg klappende på skabbete gatehunder i Thailand, inne i innhegninger med digre okser, bærende på døde fugler og mus, og som midtpunktet for en dueflokk i Venezia. På mange av bildene i mitt barnealbum sitter jeg smilende sammen med et dyr av et eller annet slag, enten det er geiter, hester, kuer, hunder, katter - ja, you name it.
Men vi hadde aldri dyr selv. Eller rettere sagt; vi hadde aldri det dyret jeg ønsket meg mest, nemlig en hund. Mamma og pappa var sterkt allergiske så det nærmeste vi kom var et stort antall gullfisker (som døde som fluer) og fire utekaniner som alle ble tatt av reven en natt. Etter dette ble det ingen flere dyr. Ihvertfall ikke før Anita klarte å overtale mamma og vår godmodige stefar til å gi henne en chihuahua i bursdagspresang for snart syv år siden. Bella var en fantastisk liten skapning og hun smeltet hjertene til hele familien da hun kom, til og med Jan (min stefar) måtte gi tapt for Bellas evige flørting for å komme seg opp på fanget hans. På denne tiden hadde jo jeg for lengst flyttet ut, men at det var hakket mer livlig og lattermildt hjemme på Bygdøy merket jeg godt da jeg kom på besøk.
Hva har dette med barn og gjøre? Det er det jeg kommer frem til nå. Vi kvinner har et medfødt instinkt til å ville ha barn. Det ligger i genene våre og dette biologiske behovet er strengt nødvendig for at mennesket skal kunne fortsette å leve på denne planeten.
Jeg er intet unntak.
Noen av oss har imidlertig også fått et annet gen - nemlig det som gjør at også dyr spiller en sterk rolle i livet vårt. Jeg har liksom alltid tenkt at jeg skal få barn en gang, fordi det gjør man jo bare! Men det som virkelig fylte tomrommet hos meg, var en liten rød hund som heter Chaos. Da jeg selv fikk hund for snart to år siden, var det akkurat som om alle brikkene falt på plass. Det var dette jeg hadde savnet hele tiden, men som jeg ikke helt klarte å sette fingeren på før nå. Man kan vel si at en ny gnist var tent et sted. jeg opplevde en tilhørighet til dette dyret som jeg rett og slett ikke trodde var mulig. På grunn av Chaos har en helt ny verden åpnet seg for meg. Jeg har møtt utrolig mange trivelige mennesker og deres hunder, jeg er ute flere timer om dagen, og jeg har et aktivt liv med helt nye fritidsinteresser. Chaos har bidratt til at jeg som frilansjournalist har fått mange flere oppdrag, opptil tre av oppdragsgiverne mine er hunde - eller dyrerelaterte. I tillegg har jeg funnet en helt ny karrierevei, snart begynner jeg på den ettårige hundeinstruktørutdannelsen min. Endelig kan jeg drive med de to tingene jeg liker aller best, journalistikk og hund - og tjene til livets opphold samtidig.
Jeg personlig tror ikke jeg ville kommet til den samme åpenbaringen med et barn.
Et barn dekker et helt annet behov enn en hund for meg. Et barn er ditt eget, noe du selv har skapt sammen med mannen du skal leve livet ditt sammen med. Unektelig knytter man et helt spesielt bånd til dette underfundige fenomenet. Men de som tror at en hund er en erstatning for barn, eller en slags "øvelse" før man får barn, mener jeg ser på betydningen av en hund på helt feil måte. Det jeg derimot tror er mulig, er å bli like knyttet til hunden sin, som man blir med barnet sitt. For meg er hunden et familiemedlem med like stort behov for å bli anerkjent og behandlet med kjærlighet og respekt, som et barn. En lojal venn som elsker familien sin betingelsesløst.
Og med en slik uttalelse som dette følger det selvsagt noen dilemmaer:
Om huset skulle begynt å brenne og du måtte velge og redde barnet, eller hunden, hvem ville du valgt?
Dette er et nærmest utenkelig scenario, og jeg forestiller meg alle mulige måter man kan få reddet ut begge to, men til syvende og sist ville jeg valgt barnets liv fremfor hundens. Og dette har noe med den moderlige tilknytningen man har til sitt eget barn, instinket om å forsvare barnet sitt fra alle mulige farer. Allikevel ville jeg sittet igjen med en stor sorg og følelsen av å ha sviktet min aller beste venn - en følelse jeg sannsynligvis ville sittet med resten av livet. Jeg håper jeg aldri blir nødt til å velge på denne måten, uansett valg hadde jeg hatt store problemer med å leve med tapet av enten eller.
Det er ikke sikkert folk flest forstår min måte å tenke på når det kommer til dyr - som jeg mener har gjort seg fortjent til livets rett minst like mye som det vi mennesker gjør. Og med det mener jeg retten til en smertefri tilværelse, at de får utløp for sine naturlige behov, og at de ikke utsettes for unødvendige påkjenninger som fører til frykt, skader eller unaturlig atferd. Vi ville aldri utsatt våre barn for noe som kan skade dem, og det samme føler jeg med hunden min.
Jeg tror jeg fint kan klare å kombinere det å ha hund og barn. Men hadde det å få barn utelukket muligheten for å ha hund ville jeg valgt å ikke få barn.
Tross alt ville jeg ikke visst hva jeg gikk glipp av.
Tankefull hilsen fra Ida & Chaos
