Irriterende hundeeiere og blanda drops

Jeg ser intenst på mammaen min...

Skrevet av Chaos den 8. juni 2011 

Et par innrømmelser…

Jeg har med tiden innsett at denne bloggingen kommer det bare til å være mor i huset, altså jeg, som står for (Even er ikke så engasjert i akkurat den delen som meg). Derfor skal jeg slutte å lure meg selv, og andre, for den saks skyld, og gjøre dette til min egen greie. Jeg kan altså si det med en gang: De gangene jeg så flott har omtalt meg med oss og vi, er det strengt tatt bare jeg som skriver… Even er altså helt uskyldig oppi dette hundeblogghysteriet mitt. Jeg kan også innrømme at jeg har sett på meg selv litt som den som kan og vet best når det kommer til oppdragelsen av dyret, så Even har gitt meg streng beskjed om å holde meg unna når han jobber med ham. Der fikk jeg den, frøken besserwisser! Unnskyld Even!

Nåvel, da var det ute av verden.

Neste mandag blir Chaos fire måneder gammel, og jeg stusser mer og mer over hvorfor han fortsatt lever. Med den kunnskapen om hundeoppdragelse vi satt med fra før burde han nesten ha ligget å hylt om nåde. På tross av dette har det begynt å bli “folk” av ham og, han sitter pent og biter lite, tisser ute og elsker barn. Han lar meg til og med klippe neglene hans uten å protestere nevneverdig. Ja, Chaos altså. I tillegg kommer han oftere og oftere når vi roper, han klarer seg fint alene i over to timer uten å bråke når vi går, og slutter å bølle når vi sier nei. Hm, når skjedde dette?
Sannheten er at han har vært så lett å lære ting at vi selv nesten ikke har klart å følge med i svingene. Klart, det er alltid ting som kan bli bedre, men han tar nye ting kun etter noen få repetisjoner. Vi har tydeligvis klart å finne de godbitene og metodene som funker på ham, og vi har fått en utrolig kontakt med ham! Snakk om å holde blikket fast på mammaen og pappaen sin, det er knapt så han enser godbiten jeg holder i hånda, og det må jeg si er helt herlig. Nå skal det sies at akkurat det har vi jobbet med fra første dagen, kanskje det er derfor han er så lærevillig?

Helt til vi går tur og møter andre hunder eller mennesker… Chaos vil hilse på alle, og alle vil jo hilse på ham, uansett hundeeiere eller ikke, og selv om jeg prøver å hinte til disse fremmede at vi ikke skal hilse, er det tilnærmet ingen som enser det, han er jo så søt der han drar seg frem og vil hilse på. Og de kommer bort og lar ham skjønne at det lønner seg å trekke i båndet, selv om jeg står stille…
En dame jeg møtte som ble trukket avgårde av en golden retriever kommenterte til og med mens jeg stoppet opp:
- Åh, driver du å trener på forbipassering uten å hilse?
Jeg svarer:
- ja, jeg vil lære ham at det lønner seg ikke å trekke i båndet.
Og hun sier:
- Det nytter ikke, vent til han er ett og et halvt år du, da er det mye lettere, mens hun ler og går bort til Chaos med hunden sin.
What?! Hva slags kommentar er det å komme med? Trodde jeg skulle kaste henne over gjerdet til Hageland der og da, men jeg besinnet meg og svarte, mens jeg dro med meg en uvillig Chaos:
- Vi skal ikke hilse nå, hadet!

Er det virkelig slik at man er forpliktet til å hilse på gud og hvermann som kommer forbi? Må man virkelig godta at alle har lyst til å dulle med hunden din? Forbanna irriterende, sier nå jeg. Neste gang skal jeg si at hunden min har rabies, da tenker jeg pipa får en annen lyd ja. Det er faktisk viktigere at hunden min blir veloppdragen, enn at et menneske jeg trolig ikke kommer til å se igjen får det som hun/han vil. Til alle hundeglade mennesker der ute: Spør eieren om dere kan hilse før du valser frem, og er det ikke greit, respekter det værsåsnill!

Se pappa, jeg fant snø på 17 mai, weeeee!!

Den siste tiden har vi vært gjennom både 17. mai, bursdag, tur på Kolsåstoppen, og ikke minst: Treff med Adorea-gjengen! Gøy å se andre hunder og eiere fra tidligere kull, og alle er så søte atte hjælp! Pappa Ekiro var med, søster Nahla og Embla var med og gleden over å se hverandre igjen var mildt sagt hjertelig. Tilsammen var det elleve tollere og to ridgebacker som møttes (oppdretteren vår har hatt Rhodesian Ridgeback-oppdrett også). Vi fikk hilse på Bailey, Ludo og Mille – knusbedårende alle sammen!

Vi fikk også prøvd oss på et ganske ukjent konsept som kalles rallylydighet, som ganske riktig lever opp til navnet sitt. Her skal du gjennom en slags bane der det er satt opp et visst antall poster med kommandoer på veien. Disse skal da gjennomføres med så bra presisjon som mulig, og her er det lov å bruke både stemme og tegn, genialt. Etter å ha fått demonstrert banen, tenkte jeg at Even kunne prøve først, men han stilte seg merkelig nok litt uvillig til dette først og kommenterte at:
- Nei, gjør det du, det er deg dette betyr mest for.
Hvorpå jeg, kjekk og grei, fordi jeg skulle passe meg for å ikke overkjøre ham:
- Nei, nei, gjør det du, dette er moro!

Han prøvde igjen å gi båndet til meg, men igjen nektet jeg, så da gikk han ut med Chaos etter seg.  Jeg synes det gikk overraskende dårlig, og stilte meg litt uforstående til dette. Det jeg selvfølgelig fikk forklart i etterkant var at Even ikke hadde fulgt med under selve demonstrasjonen så, han visste faktisk ikke hva han skulle gjøre… Ikke rart han var så ivrig på at jeg skulle overta! Ikke at det gikk så mye bedre da jeg prøvde meg etterpå da, men moro var det jo!

Ok, vi prøver oss

Var dette riktig, mon tro?

Hva sa du? Sitt, dekk, stå, ligg. hopp?

Det begynner å bli merkbar forskjell i størrelsen på Chaos og søstrene hans nå. Både høyden, lengden og bredden var forskjellig, og spesielt Nahla kunne man se var over gjennomsnittet glad i mat (hehe, no offense Petter og Siw, Nahla er en herlig liten tjukkebolle;-)). Chaos derimot har begynt å teste oss for å se om han får noe annet å spise, så han driver å gjør seg til når han får maten sin nå. Men vi gir ikke etter og bytter fôr helt enda, og heldigvis har hunder næringsvett og spiser når de sultne nok, fortalte damen i dyrebutikken meg i går.

Og det kan man jo si stemmer godt det. I et ubevoktet øyblikk der jeg og Even sto i døra og sa hadet til familien min som hadde vært på bursdagskakebesøk, klarte Chaos og slikke av all glasuren på den resterende sjokoladekaken som sto på stuebordet! Vræææææl!!! Vi kasta oss over bordet og dyttet ham vekk, mens han uforstående hoppet unna – vi skulle jo ikke spise den, tydeligvis? Dyrlegen ble selvsagt ringt siden, som alle vet, mørk sjokolade er supergiftig for hunder å få i seg! HELDIGVIS beroliget dyrlegen oss med at han hadde spist altfor lite til å bli syk så da slappet vi av igjen etter å ha stukket fingre i halsen på det stakkars dyret for å fremkalle brekninger. Sorry Chaos! Men ikke gjør sånn igjen, er du snill. Og heldigvis er alt bra med ham, han spiser og sover og leker som normalt.
Til helgen, altså søndag 12. juni, skal Chaos være med på valpeshow under Tollerfestivalen i Vestby. Jeg ser helst at ingen kommer og ser på siden vi ikke har noen anelse om hvordan man oppfører seg i ringen, men da tror jeg vi har meldt oss på feil aktivitet… Uansett skal vi ihvertfall være med retrieverklubben opp på Ekeberg i kveld for å lære oss noen tips og triks til utstillingen, det blir sikkert moro!

Til neste gang, ha en fremragende helg, may the toller force be with you!
- Ida