Skrevet av Chaos den 18. september 2011
(Jeg har nettopp sendt dette innlegget til
Aftenposten, tror nok ikke det blir brukt, men det hjalp ihvertfall å få
ut litt frustrasjon!)
Hundeeiere blir stemplet som hensynsløse og kriminelle av onkel politi.
Én ting er sikkert, og det er at hunder har kommet for å bli i samfunnet vårt. Våre firbeinte venner utgjør en enorm ressurs på mange områder, fra førerhund for blinde, hunder som finner mennesker forsvunnet i snøras, eller miner begravd i bakken. Det er i tillegg bevist at hunder har en stor terapeutisk effekt på syke mennesker, og er en berikelse for både enslige, familier med barn og også hos mennesker som ikke har mulighet til å få barn.
Etter at jeg og samboeren min skaffet oss en valp for fem måneder siden, har naturlig nok prioriteringene forandret seg og det ble viktigere for oss å oppdra hunden vår til å bli et sivilisert medlem av samfunnet fremfor en del andre ting. Lite visste jeg om hvor vanskelig dette skulle være og hvor lite miljøet rundt oss har tilrettelagt for dette. I dette landet følger vi en 20 år gammel hundelov som legger så mange begrensninger og restriksjoner for hundeholdet at det til tider er vanskelig å glede seg over fordelene ved å ha en hund. For en hundeeier som er bevisst sitt ansvar og ikke ønsker noe trøbbel er det naturlig å følge regler og ta hensyn. Vi plukker opp etter hundene våre, slipper ikke hunden alene sammen med barn, sier unnskyld om hunden hopper for å hilse på en forbipasserende, og lar hundene bli igjen hjemme når vi skal ut og spise eller handle.
Så hvorfor går jeg stadig rundt med dårlig samvittighet og frykt for at jeg skal gjøre noe galt eller feil? Forklaringen er rett og slett at folk velger å tolke hundeloven som de vil, og hvis ikke jeg er forsiktig med hva jeg sier eller mener, er det jeg som hundeeier som får svi for det. Hva var det som gjorde at en politimann følte han kunne true meg med anmeldelse hvis jeg ikke tok min syv måneder gamle valp i bånd på et friområde for hunder i Maridalen utenfor båndtvangstiden? Jo, det faktum at jeg “ikke hadde kontroll på hunden min” da den ikke ville komme på innkalling under lek med en annen seks måneder gammel valp… Han mente rett og slett at innkallingen skal man trene på for seg selv. For det er jo klart at når hunden har blitt drillet på innkalling helt uten fristelser i noen annen retning ville jo hvilken som helst hund ha lystret tvert når du skal ha inn hunden under kjempemorsom lek første gangen du prøver! Alle som trener med hunder vet at det er nødvendig å gjøre utfordringene for hunden vanskeligere og vanskeligere etter hvert som den lærer, nettopp for at du til slutt skal kunne rope inn hunden din i enhver situasjon. Det er nettopp slike ting friområdene er til, og er gull verdt for oss som vil oppdra hunden vår. Det skuffer og forbauser meg at en mann som jobber med å håndheve loven kan utnytte sin maktstilling til å gjøre meg til en kriminell når jeg fullt berettiget lar hunden min leke på et hundejorde.
Det hører med til historien at han var der og trente med en politihund bare noen minutter tidligere, og han var selv vitne til at jeg kalte inn hunden min og satte ham i bånd uten problemer da vi ble oppmerksomme på at de var der. Selv fulgte vi pent og pyntelig med på treningen, før de ga seg og satte hunden i bilen. Da var det endelig greit for valpen min og hans seks måneder gamle nye kompis å få leke fra seg på plassen. Trodde jeg.
Ikke brøt vi noen lov, ikke forstyrret vi viktig trening for verken dem eller noen andre. Allikevel hadde politimannen et stort behov for å utøve en form for autoritet ovenfor meg, og han ga meg heller ikke noen mulighet for å svare på tiltale og forsvare de voldsomme forbrytelsene jeg tydeligvis hadde gjort. Hver gang jeg prøvde å åpne munnen truet han med en anmeldelse. Jeg (og damen med den andre valpen) ble stående igjen fullstendig perpleks, men samtidig rasende over at en person med hans yrkestittel kan vise så mye mangel på empati, forståelse og medmenneskelighet. Samtidig ble jeg også smertelig klar over at det var viktigst for denne politibetjenten å utøve makt og skremme meg til taushet, fremfor å invitere til en nyttig dialog. Hadde han hørt på meg i to minutter hadde han lært at jeg og hunden min har trent masse på innkalling når vi er alene, og at han kommer hver gang, uansett kjent eller ukjent miljø. Han hadde lært at hunden min sitter og blir på kommando uansett hvor langt jeg går, at han er barnas favoritt i nabolaget og at han går fot når jeg ber ham om det. Og han valgte helt å overse det faktum at han kun fem minutter tidligere var vitne til at jeg hadde gjennomførte en helt vellykket innkalling da han trente med hunden sin. Jeg har aldri følt meg så kriminalisert i hele mitt liv, og det over en valp som heller ville leke en stund fremfor å komme til matmor på et fullt lovlig hundeområde?
Tydeligvis er det fullstendig subjektivt om du har kontroll på hunden din eller ikke og at i hans verden er hunder født ferdigprogrammerte, og mennesker feilfrie. Og det verste er at dette synet ser ut til å ha forplantet seg hos flere instanser med utøvende makt i Norge. Justisdepartementet har ikke siden 1991 vist noen interesse for å se på hundeloven, eller å bidra med informasjon eller positive tiltak for å bedre hundeholdet i Norge. Hundeloven er kommet for å bli, og myndighetene tar heller letteste utveien ved å legge til flere restriksjoner, regler og forbud fremfor å utvikle en hundelov som aksepterer hundens eksistens. Her i landet lærer barna et sidemål de aldri får bruk for mens daglige ting som for eksempel førstehjelp eller hvordan de skal forholde seg til hunder er ikke-eksisterende. Jeg forstår til en viss grad at den saken mister betydning fremfor andre mer graverende saker, men vi har ca. 500 000 hunder her i landet, og det bør være i myndighetenes interesse å skape en bedre relasjon mellom hundeeiere og ikke-hundeeiere.
Det er helt bakvendt at en dedikert hundeeier som jobber hardt for å skape en veloppdragen og lydig, frisk og lykkelig hund, skal miste fullstendig troen på at det lønner seg, og at man vil få tilbake for det senere. Uansett hvor ufattelig trist det er må jeg venne meg til og stadig bli underminert av et samfunn og myndigheter som på ingen som helst måte vil belønne et ansvarlig og godt hundehold. Velkommen til åpne og fordomsfrie Norge.
Denne hendelsen er overhodet ikke eksklusiv, ei heller er det den første utfordringen jeg har møtt som hundeeier. Du finner meg og hunden min hjemme, da unngår vi i hvert fall å gjøre en forbrytelse.
Ida & Chaos.
Hundeeiere blir stemplet som hensynsløse og kriminelle av onkel politi.
Én ting er sikkert, og det er at hunder har kommet for å bli i samfunnet vårt. Våre firbeinte venner utgjør en enorm ressurs på mange områder, fra førerhund for blinde, hunder som finner mennesker forsvunnet i snøras, eller miner begravd i bakken. Det er i tillegg bevist at hunder har en stor terapeutisk effekt på syke mennesker, og er en berikelse for både enslige, familier med barn og også hos mennesker som ikke har mulighet til å få barn.
Etter at jeg og samboeren min skaffet oss en valp for fem måneder siden, har naturlig nok prioriteringene forandret seg og det ble viktigere for oss å oppdra hunden vår til å bli et sivilisert medlem av samfunnet fremfor en del andre ting. Lite visste jeg om hvor vanskelig dette skulle være og hvor lite miljøet rundt oss har tilrettelagt for dette. I dette landet følger vi en 20 år gammel hundelov som legger så mange begrensninger og restriksjoner for hundeholdet at det til tider er vanskelig å glede seg over fordelene ved å ha en hund. For en hundeeier som er bevisst sitt ansvar og ikke ønsker noe trøbbel er det naturlig å følge regler og ta hensyn. Vi plukker opp etter hundene våre, slipper ikke hunden alene sammen med barn, sier unnskyld om hunden hopper for å hilse på en forbipasserende, og lar hundene bli igjen hjemme når vi skal ut og spise eller handle.
Så hvorfor går jeg stadig rundt med dårlig samvittighet og frykt for at jeg skal gjøre noe galt eller feil? Forklaringen er rett og slett at folk velger å tolke hundeloven som de vil, og hvis ikke jeg er forsiktig med hva jeg sier eller mener, er det jeg som hundeeier som får svi for det. Hva var det som gjorde at en politimann følte han kunne true meg med anmeldelse hvis jeg ikke tok min syv måneder gamle valp i bånd på et friområde for hunder i Maridalen utenfor båndtvangstiden? Jo, det faktum at jeg “ikke hadde kontroll på hunden min” da den ikke ville komme på innkalling under lek med en annen seks måneder gammel valp… Han mente rett og slett at innkallingen skal man trene på for seg selv. For det er jo klart at når hunden har blitt drillet på innkalling helt uten fristelser i noen annen retning ville jo hvilken som helst hund ha lystret tvert når du skal ha inn hunden under kjempemorsom lek første gangen du prøver! Alle som trener med hunder vet at det er nødvendig å gjøre utfordringene for hunden vanskeligere og vanskeligere etter hvert som den lærer, nettopp for at du til slutt skal kunne rope inn hunden din i enhver situasjon. Det er nettopp slike ting friområdene er til, og er gull verdt for oss som vil oppdra hunden vår. Det skuffer og forbauser meg at en mann som jobber med å håndheve loven kan utnytte sin maktstilling til å gjøre meg til en kriminell når jeg fullt berettiget lar hunden min leke på et hundejorde.
Det hører med til historien at han var der og trente med en politihund bare noen minutter tidligere, og han var selv vitne til at jeg kalte inn hunden min og satte ham i bånd uten problemer da vi ble oppmerksomme på at de var der. Selv fulgte vi pent og pyntelig med på treningen, før de ga seg og satte hunden i bilen. Da var det endelig greit for valpen min og hans seks måneder gamle nye kompis å få leke fra seg på plassen. Trodde jeg.
Ikke brøt vi noen lov, ikke forstyrret vi viktig trening for verken dem eller noen andre. Allikevel hadde politimannen et stort behov for å utøve en form for autoritet ovenfor meg, og han ga meg heller ikke noen mulighet for å svare på tiltale og forsvare de voldsomme forbrytelsene jeg tydeligvis hadde gjort. Hver gang jeg prøvde å åpne munnen truet han med en anmeldelse. Jeg (og damen med den andre valpen) ble stående igjen fullstendig perpleks, men samtidig rasende over at en person med hans yrkestittel kan vise så mye mangel på empati, forståelse og medmenneskelighet. Samtidig ble jeg også smertelig klar over at det var viktigst for denne politibetjenten å utøve makt og skremme meg til taushet, fremfor å invitere til en nyttig dialog. Hadde han hørt på meg i to minutter hadde han lært at jeg og hunden min har trent masse på innkalling når vi er alene, og at han kommer hver gang, uansett kjent eller ukjent miljø. Han hadde lært at hunden min sitter og blir på kommando uansett hvor langt jeg går, at han er barnas favoritt i nabolaget og at han går fot når jeg ber ham om det. Og han valgte helt å overse det faktum at han kun fem minutter tidligere var vitne til at jeg hadde gjennomførte en helt vellykket innkalling da han trente med hunden sin. Jeg har aldri følt meg så kriminalisert i hele mitt liv, og det over en valp som heller ville leke en stund fremfor å komme til matmor på et fullt lovlig hundeområde?
Tydeligvis er det fullstendig subjektivt om du har kontroll på hunden din eller ikke og at i hans verden er hunder født ferdigprogrammerte, og mennesker feilfrie. Og det verste er at dette synet ser ut til å ha forplantet seg hos flere instanser med utøvende makt i Norge. Justisdepartementet har ikke siden 1991 vist noen interesse for å se på hundeloven, eller å bidra med informasjon eller positive tiltak for å bedre hundeholdet i Norge. Hundeloven er kommet for å bli, og myndighetene tar heller letteste utveien ved å legge til flere restriksjoner, regler og forbud fremfor å utvikle en hundelov som aksepterer hundens eksistens. Her i landet lærer barna et sidemål de aldri får bruk for mens daglige ting som for eksempel førstehjelp eller hvordan de skal forholde seg til hunder er ikke-eksisterende. Jeg forstår til en viss grad at den saken mister betydning fremfor andre mer graverende saker, men vi har ca. 500 000 hunder her i landet, og det bør være i myndighetenes interesse å skape en bedre relasjon mellom hundeeiere og ikke-hundeeiere.
Det er helt bakvendt at en dedikert hundeeier som jobber hardt for å skape en veloppdragen og lydig, frisk og lykkelig hund, skal miste fullstendig troen på at det lønner seg, og at man vil få tilbake for det senere. Uansett hvor ufattelig trist det er må jeg venne meg til og stadig bli underminert av et samfunn og myndigheter som på ingen som helst måte vil belønne et ansvarlig og godt hundehold. Velkommen til åpne og fordomsfrie Norge.
Denne hendelsen er overhodet ikke eksklusiv, ei heller er det den første utfordringen jeg har møtt som hundeeier. Du finner meg og hunden min hjemme, da unngår vi i hvert fall å gjøre en forbrytelse.
Ida & Chaos.
Lykke til og klemmer fra Kine & Ludo som heier på dere og alle andre på “hundelaget”