Ut på tur!

Kjapp oppdatering en sen mandagskveld!

Da starter jeg opp min egen hundebusiness. Fra mars måned tilbyr jeg hundelufting to dager i uken (to turer om dagen) og jeg håper selvsagt på mange hyggelige kunder som ønsker å benytte seg av dette. Turene består av mye sosialisering, lek, søk og fellesøvelser og for å kunne ha fokus på hver hunds behov tar jeg bare med meg tre hunder på tur om gangen. Jeg bruker kun positiv forsterkning på alle hunder, og ønsker at alle skal ha en så trivelig tur som mulig.

Sjekk ut nettsiden min på www.walk-with-me.net, snart www.walkwithme.no. Nettsiden og nettsideleverandøren har dessverre ligget nede et par dager så om du ikke kommer inn enda, ikke fortvil, men prøv igjen om en dag eller to!

Ida & Chaos

Bite me!

Jeg trodde faktisk ikke at det kunne skje med Chaos.

På lørdag ble han angrepet av en annen hund. Helt uprovosert. Det gikk så fort at jeg ikke engang fikk med meg at han ble bitt. Dette var det som skjedde:

Jeg og Chaos tok morgenturen i nabolaget vårt på Bestum som vi ofte gjør. Det er masse smågater og stier med mye å snuse på så det er en fin tur å starte dagen med. Vi pleier å gå ned en sti som fører til Mærradalsbekken. Chaos går mye løs, noe vi har trent på masse nettopp for at vi skal kunne nyte turene best mulig, og siden han i tillegg er veldig forsiktig med hannhunder er jeg aldri redd for at han skal starte noe bråk med dem. Pascifist er nok den beste beskrivelsen på ham.

Det var på denne stien vi møtte en mann med en portugisisk vannhund i bånd. Chaos har veldig tydelig kroppsspråk og jeg skjønte flere titalls meter unna at dette vr en hannhund siden han da holder seg ved siden av meg og ikke ønsker å hilse (noe han veldig gjerne gjør med tisper). Når vi kommer til et åpent område går Chaos bevisst unna en fem-seks meter og blir stående halvveis vendt bort fra stien, for at den andre hunden skulle få passere, på dette tidspunktet er fortsatt den andre hunden ti meter unna, så vi har god tid og godt med plass. Det som så skjer når mannen og hunden kommer til der vi er begynner den å trekke i båndet mot Chaos. Eieren lar seg trekke med, mens han spør meg "er det en hannhund?", og jeg svarer ja. Chaos står fortsatt stille, men bøyer hodet litt ned og gjør seg underdanig, som han alltid gjør når hannhunder er litt brå. Og plutselig, på brøkdelen av et sekund glefser denne hunden etter Chaos, hvorpå Chaos skvetter unna og steller seg mange meter bort. Jeg tar en rask titt på Chaos og ser ingen skader, så jeg blir stående i ett minutt for å snakke litt med eieren. Det er på dette tidspunktet eieren forteller meg at hunden hans har en tendens til å være brysk mot andre hannhunder, men at han har begynt å bli mye bedre. Så jeg repliserte med at "det var godt han hadde hunden i bånd" før vi gikk hver vår vei uten å tenke noe mer på den saken.

Ca. 300 meter lengre bort tenkte jeg at jeg bare skulle se litt nøyere på Chaos for å være sikker på at dette hadde gått bra.

Det hadde det ikke.

Både under og over øyet så jeg plutselig to hull i huden, det ene rant det litt blod fra. Hjertet mitt hoppet over ett par slag og jeg snudde meg for å prøve å finne mannen igjen, men altfor sent, jeg ante ikke hvilken retning han hadde gått. Jeg kjente at jeg ble sint og lei meg, først på meg selv fordi jeg ikke hadde tatt denne sjekken med en gang, deretter på mannen som ikke hadde stoppet hunden sin fra å komme bort til Chaos når han visste at den utagerer fra før. Chaos viste ingen tegn til å ha blitt preget av opplevelsen, og han skrek ikke til heller da den andre hunden beit, og det er jo også noen av grunnene til at jeg ikke reagerte nevneverdig på denne hendelsen...

Jeg dro ihvertfall til Volvat Dyreklinikk på Hoff som har drop-in på lørdager. Og der fikk jeg se hvor dype disse bittene faktisk var. Dyrlegen barberte bort håret under øyet og konstaterte at det var to dype lommer. Det var bare flaks at ikke det var blitt hull tvers igjennom, eller at øyet var blitt skadet. Chaos måtte legges i narkose og jeg fikk så vondt av  ham der han kjempet for å holde seg våken. Til og med veterinæren sa at ikke skulle være mulig å holde seg så våken med den dosen han hadde fått. Stakkar lille, snille gutten min.

Øyet og sårene måtte skylles grundig fri for bakterier med en sonde som ble stukket ned i begge hullene. Deretter fikk han en salve på øyet for å holde det rent.

Resultat: Antibiotika og salve to ganger om dagen en hel uke. Regningen kom på 2200 kr. Takk og lov for Agria dyreforsikring, ellers hadde dette blitt veldig dyrt. Veterinæren sa at dette skal egentlig den andre hundeeieren dekke, men siden jeg ikke var så snarrådig og ba om kontaktinformasjonen hans er jo ikke det en mulighet per dags dato ihvertfall... Det som er kjipt er at han nå går rundt og aner fred og ingen fare og mest sannsynlig vil hunden hans gjøre det samme igjen med neste hannhund. Og da er det ikke sikkert det går like "bra" om man kan si det på den måten... Jeg ville aldri bedt noen om å avlive hunden sin pga. noe sånt, men det er eierens ansvar å sørge for at hunden ikke forårsaker frykt eller skade på andre, og dette skulle jeg gjerne ha sagt til ham.


Jeg lærte ihvertfall en lekse denne gangen. Jeg har vært alt for overbærende med folk jeg har møtt som slipper hudnene sine bort til Chaos, og jeg ønsker ikke å utsette Chaos for ubehageligheter når han helt tydelig viser dempende signaler til andre hunder, og ikke blir hørt. Nå kommer jeg til å bli den "sure "hundeeieren som sier ifra til folk om at de skal holde seg unna. Hundeeiere som ikke har peiling er ikke den typen hundefolk jeg ønsker å bli venn med uansett, så det ser jeg på som det minste problemet. Det viktigste er at hunden min er trygg og vet at jeg beskytter ham. Heldigvis er Chaos sterk i psyken så han oppfører seg som om ingenting har skjedd, men sånne opplevelser kan gjøre en hund veldig usikker, og til og med aggressiv, og det er det siste jeg ønsker for Chaos.

Så folkens, vær så snill og lær litt om signaler hunden gir, ha respekt for hundeeiere som ikke ønsker at andres hunder skal hilse i hytt og pine, ikke la hunder hilse på hverandre i bånd, og sist men ikke minst: spør den andre eieren om det er i orden før man bare braser bort. Det er faktisk etikette i hundeverdenen også!

Ida & Chaos (som får ekstra mye kos og godbiter nå)

Er hund et substitutt for barn?

Jeg har flere og flere venner som har fått barn, eller som venter barn. Alle går de rundt i sine rosa skyer og kan ikke få sagt nok om hvor lykkelige og heldige de er. Og jeg gleder meg med dem. Barn beriker vår verden på en fantastisk måte. Uskyldige, naive og tillitsfulle blir de født inn i vår verden til to foreldre som elsker dem betingelsesløst.

Oppveksten min var relativt bekymringsløs og lykkelig, om man se bort fra den opprivende skilsmissen jeg og mine to søstre opplevde da vi var henholdsvis 7, 11 og 15 år gamle. Vi bodde i et barnerikt nabolag, vi løp rundt og klatret i trærne og ringte på hos nabojenta i tide og utide. Men jeg merket tidlig at det var noe som manglet, uten å helt skjønne hva. Jeg har alltid hatt en sterk dragning mot dyr, og mine foreldre har funnet meg klappende på skabbete gatehunder i Thailand, inne i innhegninger med digre okser, bærende på døde fugler og mus, og som midtpunktet for en dueflokk i Venezia. På mange av bildene i mitt barnealbum sitter jeg smilende sammen med et dyr av et eller annet slag, enten det er geiter, hester, kuer, hunder, katter - ja, you name it.

Men vi hadde aldri dyr selv. Eller rettere sagt; vi hadde aldri det dyret jeg ønsket meg mest, nemlig en hund. Mamma og pappa var sterkt allergiske så det nærmeste vi kom var et stort antall gullfisker (som døde som fluer) og fire utekaniner som alle ble tatt av reven en natt. Etter dette ble det ingen flere dyr. Ihvertfall ikke før Anita klarte å overtale mamma og vår godmodige stefar til å gi henne en chihuahua i bursdagspresang for snart syv år siden. Bella var en fantastisk liten skapning og hun smeltet hjertene til hele familien da hun kom, til og med Jan (min stefar) måtte gi tapt for Bellas evige flørting for å komme seg opp på fanget hans. På denne tiden hadde jo jeg for lengst flyttet ut, men at det var hakket mer livlig og lattermildt hjemme på Bygdøy merket jeg godt da jeg kom på besøk.

Hva har dette med barn og gjøre? Det er det jeg kommer frem til nå. Vi kvinner har et medfødt instinkt til å ville ha barn. Det ligger i genene våre og dette biologiske behovet er strengt nødvendig for at mennesket skal kunne fortsette å leve på denne planeten.

Jeg er intet unntak.

Noen av oss har imidlertig også fått et annet gen - nemlig det som gjør at også dyr spiller en sterk rolle i livet vårt. Jeg har liksom alltid tenkt at jeg skal få barn en gang, fordi det gjør man jo bare! Men det som virkelig fylte tomrommet hos meg, var en liten rød hund som heter Chaos. Da jeg selv fikk hund for snart to år siden, var det akkurat som om alle brikkene falt på plass. Det var dette jeg hadde savnet hele tiden, men som jeg ikke helt klarte å sette fingeren på før nå. Man kan vel si at en ny gnist var tent et sted. jeg opplevde en tilhørighet til dette dyret som jeg rett og slett ikke trodde var mulig. På grunn av Chaos har en helt ny verden åpnet seg for meg. Jeg har møtt utrolig mange trivelige mennesker og deres hunder, jeg er ute flere timer om dagen, og jeg har et aktivt liv med helt nye fritidsinteresser. Chaos har bidratt til at jeg som frilansjournalist har fått mange flere oppdrag, opptil tre av oppdragsgiverne mine er hunde - eller dyrerelaterte. I tillegg har jeg funnet en helt ny karrierevei, snart begynner jeg på den ettårige hundeinstruktørutdannelsen min. Endelig kan jeg drive med de to tingene jeg liker aller best, journalistikk og hund - og tjene til livets opphold samtidig.

Jeg personlig tror ikke jeg ville kommet til den samme åpenbaringen med et barn.

Et barn dekker et helt annet behov enn en hund for meg. Et barn er ditt eget, noe du selv har skapt sammen med mannen du skal leve livet ditt sammen med. Unektelig knytter man et helt spesielt bånd til dette underfundige fenomenet. Men de som tror at en hund er en erstatning for barn, eller en slags "øvelse" før man får barn, mener jeg ser på betydningen av en hund på helt feil måte. Det jeg derimot tror er mulig, er å bli like knyttet til hunden sin, som man blir med barnet sitt. For meg er hunden et familiemedlem med like stort behov for å bli anerkjent og behandlet med kjærlighet og respekt, som et barn. En lojal venn som elsker familien sin betingelsesløst.
Og med en slik uttalelse som dette følger det selvsagt noen dilemmaer:  

Om huset skulle begynt å brenne og du måtte velge og redde barnet, eller hunden, hvem ville du valgt?

Dette er et nærmest utenkelig scenario, og jeg forestiller meg alle mulige måter man kan få reddet ut begge to, men til syvende og sist ville jeg valgt barnets liv fremfor hundens. Og dette har noe med den moderlige tilknytningen man har til sitt eget barn, instinket om å forsvare barnet sitt fra alle mulige farer. Allikevel ville jeg sittet igjen med en stor sorg og følelsen av å ha sviktet min aller beste venn - en følelse jeg sannsynligvis ville sittet med resten av livet. Jeg håper jeg aldri blir nødt til å velge på denne måten, uansett valg hadde jeg hatt store problemer med å leve med tapet av enten eller.

Det er ikke sikkert folk flest forstår min måte å tenke på når det kommer til dyr - som jeg mener har gjort seg fortjent til livets rett minst like mye som det vi mennesker gjør. Og med det mener jeg retten til en smertefri tilværelse, at de får utløp for sine naturlige behov, og at de ikke utsettes for unødvendige påkjenninger som fører til frykt, skader eller unaturlig atferd. Vi ville aldri utsatt våre barn for noe som kan skade dem, og det samme føler jeg med hunden min.

Jeg tror jeg fint kan klare å kombinere det å ha hund og barn. Men hadde det å få barn utelukket muligheten for å ha hund ville jeg valgt å ikke få barn.

Tross alt ville jeg ikke visst hva jeg gikk glipp av.

Tankefull hilsen fra Ida & Chaos