Jobben vår er å veilede hundeeiere i riktig retning fra begynnelsen av, på en måte som gjør at de får en positiv opplevelse i forbindelse med det å lære noe nytt - som de igjen skal overføre til hunden sin. Stort sett møter jeg hundeeiere som er veldig klare for å jobbe masse med hundene sine for og gi dem et godt grunnlag. De lærer seg og lese kroppsspråket deres i ulike situasjoner, hvordan de skal kommunisere med den og gi hunden tilbakemeldinger på ønsket atferd, samt gi den stimuli og aktivitet ut i fra dens individuelle behov. Sist, men ikke minst, behandler de hunden sin som et familiemedlem. De lærer rett og slett hunden sin og kjenne. Ingenting gjør meg mer glad enn det.
Men det er en utfordring i dagens hundemiljøer. Noen ganger møter man på hundeeiere som legger alt ansvaret for deres hunds uønskede atferd, over på hunden. Som regel i form av at hunden, og gjerne valpen, har tatt over hele hjemmet og/eller prøver og dominere seksåringen i huset fordi den vil klatre på rangstigen osv. Og hvis jeg da spør hvorfor de tror hunden har blitt sånn, får jeg som regel svaret (som i seg selv bare er en gjentagelse av det de tidligere har sagt): "fordi de prøver og dominere og komme høyere opp på rangstigen".
Ifølge dette resonnementet har altså hunder en iboende trang i seg til å overta sjefsrollen i huset og trone øverst på rangstigen - uavhengig av hva eieren har bidratt med, eller ikke bidratt med, i denne sammenhengen. Nå er ikke dette et blogginnlegg om de forskjellige synene på hundetrening som finnes i dag, de finnes det mer enn nok av.
Men hvordan skal vi forholde oss til dette? Hvordan kan vi føre en fruktbar dialog med en person som mener det totalt motsatte av hva vi har lært når vi har utdannet oss - uten at de føler seg kritisert, går i forsvar eller blir dritsure?
Jeg brenner meg på det nesten hver gang. Jeg blir følelsesmessig engasjert, og prøver desperat og komme med motargumenter, men det blir like dårlig mottatt hver gang. Og jeg vet at det er mange med meg som sliter med det samme. Når man jobber så tett med dyr som skal leve sammen med oss er det eneste vi ønsker at vi skal kunne leve i harmoni, med gjensidig respekt og tillitt for hverandres behov. Vi ønsker at folk skal anerkjenne årsaken bak deres hunds atferd, og tenke gjennom hva som har skjedd for at hunden gjør som den gjør eller reagerer som den reagerer, for og så handle ut fra det. Vi vet at det er alt for lett og skyve ansvaret over på hunden vår, selv om det er vi som styrer hvert eneste skritt den tar hver eneste dag. Vi liker ikke å innrømme at vi har tatt feil eller tatt noen gale avgjørelser - og i hvertfall ikke bli gjort oppmerksom på det.
Så mitt råd i de fleste situasjoner er - styr unna, dropp og prøve og dementere disse teoriene, jatt litt med i stedet. Prøv og ufarliggjør situasjonen med en spøk. En samtale kan foregå omtrent slik:
Kunde: Hunden min prøver hele tiden og dominere meg. Hun ligger i sofaen og sengen og vil alltid ut døren først. Hun utfordrer lederskapet mitt.
Jeg: Sier du det. Ja, så lenge hun ikke går på jobben for deg, lager maten du spiser eller betaler regninger så tror jeg du er ganske trygg i rollen din som sjef.
Kunde: Ja, men hun knurrer til meg når jeg tar fra henne maten hennes.
Meg: Tror jeg også hadde blitt ganske muggen dersom kelneren hadde hentet tallerkenen min etter at jeg har fått tatt to biter. Og hadde det gjentatt seg ville jeg nok tilslutt reagert med å kjefte ganske høylytt.
Kunde: Hun vil ikke ned fra sofaen selv om jeg sier at hun må skal gå ned.
Meg: Mhm. Men hvilke alternativer har du gitt henne i stedet for sofaen da?
Kunde: Jeg har bare bedt henne om å gå ned.
Meg: Hun vil jo helst være der du er og der hun får mest oppmerksomhet. Det kan være hun hadde vært mer villig til å være på gulvet om hun hadde fått tilbakemeldinger for å legge seg der frivillig, eller du hadde gjort hyggelige ting på gulvet med henne?
Kunde: Jeg vil bare ikke ha henne i sofaen og sengen.
Meg: Ok, la oss jobbe med og gjøre gulvet og teppet hennes mer attraktivt for henne ved og gjøre hyggelige ting på det. Legge ut godbiter, rose henne når hun selv legger seg på gulvet, lokke henne ned på gulvet med en morsom lek eller noe. Flytte fokuset til hva du ønsker at hun skal gjøre. Er gulvet viktig for deg, blir det viktig for henne og. Jo mindre oppstyr det blir rundt sofaen fra din side, jo mindre vil hun nok bry seg om den.
For eksempel.
Er det noe jeg har fått absolutt dårligst resultat på, så er det å skulle opptre belærende. Og lage praktiske eksempler av noe hunden gjør som eieren kan relatere seg til, uten å henvise til forskning, kunnskap, jeg har rett og du har feil, ol. har jeg stor tro på. Så fort jeg blir skråsikker i min opptreden, kan jeg banne på at jeg har mistet denne hundeeieren...
Det er utrolig frustrerende og gang på gang møte på de samme utdaterte teoriene om lederskap, dominanse, rangstige osv. men jeg tror at ved og utøve den positive læringsteorien vi har tilegnet oss i alle aspekter av jobben vår, også ovenfor de tobeinte, vil vi komme mye lenger i vårt forsøk på å gjøre hverdagen så god som mulig for de firbeinte.
Når det er sagt ønsker jeg svært gjerne flere tips om hvordan man kan føre en positiv dialog med andre. Hva gjør du i en sånn situasjon?
